A kulle til Pei Fang Lille Inca Disse ble født før jeg fikk kennelnavnet og er mitt første oppdrett av shiba Valp nr.2 fra Venstre er Iris mor til valpene (4jenter) som ble født 2-1-07 i Grimstad Valp i mitten er Shira Maina mor til (4jenter &1 gutt)Bgjengen som ble født 23-7-2007 Litt om det første valpe kullet vi var oppdretter av ! De ble født 21/12-2004 5 små rakkarunger ble det Mor : 
N UCH Pei Fang Lille Inca (Inca) født 01.10.02 - reg.nr. 20816/02 Far: N UCH Habagou's Dozo Osaki Ni Kyodai (Hiro) født 2.05.03 - reg.nr 10126/03 
| | A kull 
|
| |
Kinu Hana Iris 
Iris var den som kom først til verden !Flyttet til Sørlandet og fikk mange nye lekekamerater ,hun skal trenes til agility og skal på utstillinger ,henne blir det virkelig artig og få følt med, hun er virkelig en liten skjønnhet som jeg tror kommer til og nå langt på utstilling og i agility. ! 2-1-07 ble Iris mor til 4 jenter :)Pappan var Aki.
Eddy Ruffino 
Maina 
Var nr .3 som kom til ,en virkelig fin og grom ,så stille og fornøyd liten frøken som gjerne ønsket og bare titte på deg med noen virkelig vakre blikk !Hun flyttet til Nordland til et ungt par som ønsket seg først og fremst en liten tur jente ,Shira flyttet til bake til oss igjen 5 mnd,det var ikke noe galt med Shira,noen passer det ikke og ta til seg en Shiba .23-7-2007 ble Shira mor til 4 jenter og 1 gutt. Pappan var Aki.  Nico Hiro døde 15.05.09
Ble omplaseringshund og fikk litt over et år et veldig godt liv. Oppdretter av Nico Hiro føler med Jovnna & Rávdná i sorgen av Nico Hiro Nico Hiro ble påkjørt i dag 15.05.09, han døde momentant av skadene han pådro seg i sammenstøtet. Vi elsket Nico. Han var helt spesiell. Han hadde en fantastisk personlighet. Han sjarmerte mennesker hvor han enn kom, alle han møtte syntes han var en nydelig hund.
Han fikk iallefall oppleve det siste året, hvordan det var å leve. Vi er glad for at vi fikk oppleve Nico, som så altfor brått, altfor tidlig ble revet i fra oss. Nico ble 4 år og 5 måneder gammel. Her er de siste ordene fra de som var veldig glad i Nico Hiro . 
Nico på agilitykurs - bronsemerket 8.-10.mai 2009
Da Nico og Jovnna var på agilitykurs forrige helg, gikk det veldig bra. Han lærte fort og hadde lite problemer med å skjønne hva som skulle gjøres. Og Nico var merkbart sliten etter 2 dagers kursing. På søndagen kunne, de som ville, prøve å ta bronse-merke i agility. Nico klarte det med glans. Han ble historisk da han, som den første hunden i Tana hundeklubb, tok bronsemerke i agility på kurs arragert av Tana hundeklubb. Og han var 1 av 2 hunder, av 8 hunder som prøvde seg, som klarte merket. Det var 20 hunder tilsammen som deltok i kurset. Da Nico og Jovnna fullførte løpet og dermed besto bronsemerket, tok han en seiersrunde der han løp fram og tilbake, kom med glad-bjeff og lekte katt-og-mus-leken. Han visste han hadde klart det. Planen for Nico og oss, var å jobbe videre med dette, men den gang ei..
Nicos opplevelser og morsomme påfunn det siste året:
Vi hadde Nico i 1 år og 32 dager. Jeg er glad for at han har fått oppleve annet enn å bare stå i bånd året rundt. Han fikk iallefall oppleve det siste året, hvordan det var å leve. Vi er glad for at vi fikk oppleve Nico, som så altfor brått, altfor tidlig ble revet i fra oss.
Da nico kom til ho mor og han far
Da Nico kom til oss, var han veldig innesluttet. Han ønsket ikke kontakt med noen, han var ikke vant med å få oppmerksomhet. Han hadde ingen gnist i øynene, manglet entusiasme, manglet glede. Han engasjerte seg ikke. Men etter noen uker hos oss, måneder, begynte han sakte men sikkert å løsne. Kom av og til å ville ha kos, bare for et øyeblikk, og så gikk han bort. Etterhvert begynte han å vise glede når vi kom hjem. Til slutt ble det slik at hvis en av oss dro ut for noen timer, så kunne han sitte ved ytterdøren å vente til man kom hjem igjen. Av og til gikk han til vinduet og speidet etter den som var ute. Når man da kom hjem, fikk man en varm og hjertelig velkomst med bamser, sokker og tyggebein, så glad var han over å se oss igjen.
Hjemme å passe på ho mor
Nico kom til meg mens Jovnna var i militæret. Han holdt meg med selskap og var min kompis, så jeg slapp å være alene. Vi kjørte tur nesten hver dag med spark, rundt i bygda. Han var kjempe sterk. En gang trakk han sparken mens jeg satt på og min søster sto bak på. Han var så flink!
Han "snakket" så tydelig når det var noe han ville, det var nesten som om han snakket med ord. Nico hadde en spesiell måte å være på. Han kunne kike på meg, leeenge og klynke litt. Med et rundt bamseaktig ansikt, små spisse ører som sto rett opp og øyne så bedårende. Mat? Ut? Han viste vei som fortalte hva det var han ville.
Han var en modig liten hund, aldri ute etter bråk med andre hunder. Nico var så god og stor hund i liten embalasje.
Barnevaktene
Verken min eller Jovnnas far hadde noen tro på det skulle bli en god hund av en omplassering hund, gamle hundemennesker som de er. De ble gledelig overrasket over Nico. Rolig, snill, stille og lett å ha med å gjøre, ja de kunne gjerne overta ham om vi ble lei. Sånn ble det aldri, aldri om vi ville være foruten Nico ved vår side. Nico fulgte oss overalt. Han elsket å kjøre bil, men det var noen steder han ikke kunne være med, for eksempel på ferie til Oslo. Da tok besteforeldre ham gladelig i mot og skjemte ham bort etter noter, det var ikke snakk om at Nico ikke fikk tigge - han kunne bare tigge så mye han ville og gjett at det "ramlet" litt godis til ham. "Stakkar, han virka jo så sulten" kunne dem si. Det manglet ikke på barnevakter til ham, hvis vi skulle et sted han ikke kunne være med til.
De få gangene han måtte bli igjen hos barnevaktene sine, ventet han trofast på oss, ble vi fortalt. Du verden for en glede han viste når vi kom tilbake.
Senga og sofan
Jovnna var ikke særlig begeistret over at Nico brukte å hoppe i sofaen eller senga, og sove der. Men jeg hadde aldri hjerte til å be han flytte seg. Nico visste hvem han fikk lov av og hvem han ikke fikk lov av til å kose seg i senga og sofaen. Han sov hele natten på sofaen, men når vekkeklokken ringte, skjønte han at det var han far som sku stå opp og var rask med å late som han hadde ligget på gulvet, selv om hårene på sofan sladret. Men når ho mor sto opp, da var han i avslappet positur i sofaen og leet ikke et øye når ho mor kom tassende i stua. Etterhvert så hadde ikke lenger far hjerte til å be han gå ned fra sofan og Nico skjønte det.
Bestevennen og fruen
Nico hadde en fast rute han brukte å ta når han stakk av for å utforske litt på egen hånd. Han dro alltid til samme plass - til naboen, der hvor "fruen" hans fra i vinter bor. Når han hadde vært der å hilst på, gikk han alltid til bestevennen sin nedi bakken, til Runne - den gamle hunden til Jovnna, som bor hos hans foreldre. Dem trivdes så godt i sammen, dem lekte og kom så godt overens. Når Nico og Runne lekte, skulle man ikke tro at Runne var over 12 år gammel hund. Vanligvis brukte Nico å ta turen over jordet og bort til Jovnnas foreldre. Han gikk sjelden etter veien. Han var redd biler og likte ikke å gå tur etter veien. I dag tok han turen etter veien alene..
Eiendeler
Han var glad i sine eiendeler. Det være seg spesielt kjøttbein. Han hadde fått en søppelsekk full av kjøtt og kjøttbein i gave hos han bestefar. I vinter hadde han fått et kjøttbein som han koste seg med ute, når kvelden kom, gikk han å gjemte den. Flere netter på rad vekte han oss for å bli sluppet ut fordi han skulle sjekke at den lå trygt. Tilslutt tok han det svære kjøttbeinet med seg inn. Ikke bare INN, men helt inn på soverommet til plassen sin..det så ikke vi i mørket før dagen grydde, da han far skulle stå opp,satt seg opp i sengen og plantet pailabbene sine på det våte kjøttbeinet..
Dyrlegen
Var ikke populær hos Nico. Det grusomme dyrlegemenneske som alltid plaga Nico med nålestikk. En gang måtte Nico få narkose da han skulle sjekke tenner og munn, han var såvidt lagt seg ned da dyrlegen kom med syltelabban sine i munnen hans og pirket i vei - er det rart at man biter fra seg?! Ikke no morsomt å få fremmede hender i munnen. Den dagen måtte dyrlegen også til legen for å få sprøyte, "til pass for ho" tenkte nok Nico.
Kosehund
Selv om Nico ikke var en kosehund da han kom til oss, så ble han det etterhvert. Han kunne godt hoppe på fanget for å få kos. Nico begynte å konkurerte med bestevennen Runne om fars gunst og kos. Han elsket å bli klødd bak øret og å få masasje. Ja, det e mye man kan vende seg til..
Trekkhund
I vinter fikk han også prøvd seg som trekkhund. Vi har en god venninne som har 5-6 huskyer. Jeg hadde fortalt henne at Nico var flink å trekke meg på spark og utrolig sterk forhold til størrelsen sin. Hun inviterte oss til å komme å prøve Nico i ordentlig hundespann. Det gikk bra selv om Nico var litt skeptisk til sleden bak ham. Han hadde mye kortere bein enn huskyene, så jeg var litt bekymret for at han ikke skulle klare å henge med. Men venninna mi hadde vært på en 5 mils tur tidligere på dagen, slik at hundene hennes var roligere når vi skulle prøve Nico sammen med dem. Han vendte seg fort til dette også, men skulle kanskje hatt hunder på sin egen størrelse til å sammarbeide med. Og spseialsydde seler for ikke å snakke om, vi fant ut at det er vanskelig å finne seler til hunder på denne størrelsen..
Elgjakt
I fjor høst var han til og med på elgjakt der han gjor en innsats som man ikke skulle tro av en hund som så og si aldri hadde sett elg engang. Han kom med den første elgen til jaktlaget, og det ble mat på karan den dagen. Nico selv var meget stolt over fangsten.
Lydighet
Han var smart og lærte fort, men når han ble lei så var han lei. Man kunne ikke si at han ikke skjønte eller kunne, for det gjorde han. Jovnna gikk på hundetreff med Nico, når han hadde mulighet. De øvde på lydighet og Nico var en mester når han slo den siden til. Han tok igjen mye på kort tid og til å være en "gammel" hund. Han var blitt ganske lydig, men hadde sine øyeblikk der han bare ga blaffen i lydighet.
Da han var på agility kurs, oppdaget vi talentet hans: agility var Nicos nisje. Det syntes han var kjempe gøy.
Påsken 2009
I påska var vi på hytta. Der er ingen andre hytter og det er lite trafikk der, slik at han var løs hele tiden. Han lærte seg å sitte på bakpå når vi kjørte snøscooter. Han lekte med fisk som vi hadde pilket. Han solte seg på små fjelltopper, mens vi fisket på vannet.
Klassetur med han far
Flere ganger har Nico vært med Jovnna på klassetur på fjellet, hvor han blant annet prøvde å sjarmere to "damer" av rasen jämthund og setter. Etter to dager med heftig forelskelse og harde prøvelser, ble han lei og orket ikke lenger bry seg med de vanskelige damene - løpetid eller ikke - de fikk bare ha det så godt.
Du er alltid i våre hjerter
aldri kommer vi å glemme deg vår lille stjerne lille kompis bestevenn lyset  Nico Hiro,
Det er som et lys er slukket og alt ble mørkt.
Jovnna & Rávdná 
 Ble nr. 4,en liten tøffing som vi måtte finne et hjem til som ønsket seg en liten rar og fin tøffing som er rolig inne men kan yppe seg virkelig med andre hunder .Valget ble et fint par på Hedemarken som ønsket seg en slik en perle.Nico Hiro bor nå hos en fam.i Finmark (Tana )og stortrives.Oppdretter ønsker han og den nye fam.lykke til . 11.05.09.Oppdretter gratulerer så mye med brongsemerket kjempe bra :) Han er da stor gutt på 41/2 år Tingo Tokai 
Ble den som kom sist i rekken av de 5.En liten skjønn liten gutt ,som var den som var mest kosete av dem alle, en ekte Nordtrønder ble han !Dem han kom til ønsker først og fremst en tur kamerat ,men ikke ufrivillig til og lære og gå på en eller flere utstillinger ,det kommer vi til og hjelpe dem med.Han trives og har fått det virkelig kjekkt
|
